Landgrabbing: Eksempel Etiopia

TWITTER
FACEBOOK
Opposisjonelle i eksil: Protester da Meles Zenawi fikk Yaraprisen i Norge i 2005. Foto:: Scanpix
Nationen Nyheter: 28.08.2012

Investorer får makta over stadig mer matjord i verden.

Store konserner og rike land kjøper eller forpakter jord i utviklingsland. Landgrabbing - eller landrov - omtales som den nye formen for kolonialisme. Men fortsatt er det få som spør hva som skjuler seg bak den tilforlatelige betegnelsen «investeringer i landbruk» på avisenes børs- og næringslivssider.               

Etiopia er et typisk eksempel. Etter at diktatoren Meles Zenawi døde nylig, har avisene vært fulle av artikler om ham. Joda, han brøt riktignok menneskerettigheter og slo ned på all opposisjon. Men han var jo så flink til å tiltrekke seg investeringer, særlig innen landbruk.

I mange av omtalene er det er som om denne evna til å tiltrekke seg investorer kan veie opp for at han styrte totalitært. Den prisbelønte italienske journalisten Stefano Liberti har reist på flere kontinenter og sett på den nye kolonialismen. Han har også vært på toppmøter i FAO og ikke minst på konferanser for landbruksinvestorer. Hans research resulterte i fjor i boka «Landgrabbing».

Liberti starter i Etiopia. Hans observasjoner og kilder bekrefter fullt ut at Meles Zenawi var en diktator. Det er ikke bare USA og EU som pøser penger inn i den totalitær staten. Vestens yndling fikk i 2005 Yaraprisen i Norge. Bistanden til Etiopia fra Norge ble tredoblet siste året. Enda mer betenkelig er det at Norge nylig gjorde en avtale om tvangsretur av asylsøkere til et land hvor alle politisk opposisjonelle ifølge boka enten er i fengsel eller i eksil. Det er stor redsel for å snakke åpent i Etiopia. Investeringene i landbruket er et tabutema. Jord blir gitt bort omtrent gratis til internasjonale selskaper. All jord eies nemlig av staten. Gjetere og småbønder bare bruker den.

Nå fortrenges de av investorer. I samtaler med landbruksbyråkrater kommer det fram at regimet ikke er interessert i inntekter fra forpakting. Det viktigste er å få valuta til landet og bli en del av den internasjonale bank- og finansindustrien. Liberti besøker blant annet en saudiarabisk agrobedrift hvor de lekreste grønnsaker produseres i topp moderne og teknologisk velutstyrte drivhus. Hele avlingen fraktes med fly til Saudi-Arabia, hvor det hjemlige landbruket er i ferd med å tømme grunnvannsressursene. Matforsyningen må sikres i andre land.

Det sveitsiske agrarkonsernet Syngenta produserer planter for biodrivstoff på flere farmer. Et indisk konsern er størst blant landbruksinvestorene og dyrker alle mulige slags vekster med hele verden som marked. Palmeolje for eksempel har lenge vært god butikk. Ingen produserer for Etiopia. Utenlandske journalister spør hvorfor landet gir bort jorda til produksjon for eksport når de selv er avhengig av hjelpesendinger for egen befolkning.

Byråkratenes standardsvar er at jorda lå brakk. De viser også til at den endelige avgjørelsen tas lokalt. Men det gjør ingen forskjell i en ett-partistat. Ingen har oversikt over hvor mye jord Etiopia stiller til rådighet for investorer, men det er snakk om flere millioner hektar. Avtalene skrives bak lukkede dører. Investorene er naturlig nok interessert i å bidra til å holde regimet ved makta, slik at ingen stiller spørsmål ved avtalene.

Nykolonialisering i form av landrov kan ha ulikt ansikt fra land til land. Fellesnevner er at matjord er blitt det heteste investeringsobjektet, etter at boligmarkedet knakk sammen. Penger søker profitt. Investorer vet at mat og matjord blir mangelvare. Det gjelder å posisjonere seg. Liberti siterer en ikke navngitt sjef i et søramerikansk investeringsfond. Han går rett på sak på en konferanse for investorer: «Vi må slutte å gå rundt grøten.

Agroindustrielle storbedrifter tar åkre, vann og markeder vekk fra småbøndene. Vi kan selge våre produkter til lavere priser og underby bøndenes familiebruk. Det må tas avgjørelser som også er av politisk art. Verden trenger et effektivt landbruk som produserer i stor skala.

Men det er ikke mulig å fremme denne modellen uten at noen taper.» Mange mener det alt er tatt politiske avgjørelser. Bondeaktivisten Henry Saragih fra Indonesia er av The Guardian utropt til en av de femti personene som kan berge verden. Han sier landrov er en del av en agroindustriell modell som blir fremmet av Verdensbanken, IMF, FAO og EU:

«På grunnlag av vagt formulerte prinsipper om «ansvarsfull investering i landbruk» legitimerer disse institusjonene faktisk vidtgående krenkelser av bøndenes rettigheter».

Hvilken modell støtter Norge — hjemme og internasjonalt? Eksemplet Etiopia kunne være en anledning til å spørre hva det betyr hver gang noen hyller investeringer i landbruket.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.

Original source: Nationen
TWITTER
FACEBOOK
TWITTER
FACEBOOK

Post a comment

Name

Email address (optional - if you want a reply)

Comment